torsdag 26. september 2013

Heders stol til Harriet Backer

Fra utstilingen vår "PÅ TIDENS REISE" på PederBalkesenteret, Toten sommeren 2013          

   HARRIET BACKER,
født 1845- 1932

Vår flotteste kolorist innen malerkunsten og en av Norges viktigste kvinnelige 1800 talls maler.


Stolen som er laget for å hedre Harriet Backer på utstillingen "På tidens reise"


Jeg vokste opp med bildet til venstre, i mitt barndomshjem og arvet dette. 
Et bilde som gir meg ro, skaperglede og harmoni i sjelen.
Det vakre lyset, alle fargene og komposisjonen har alltid fascinert meg.
Selvportrettet er fargene jeg har valgt å bruke brukt på hennes stol.


LITT OM HARRIET:
Harriet viste som svært ung at hun ville bli kunstner. Hun skrev i skjul i tenårene en rekke fortellinger og romaner som aldri ble publisert. Hun startet på sin utdannelse ved å gå malerkurs og malerskole i Oslo.
 I 1874 reiste hun til München og studerte der i 4år frem til 1878. Så flyttet hun til Paris hvor hun bodde i 10 år og delte atelierleilighet med sin venninne Kitty Kielland. I denne perioden produserte hun mange bilder og da hun flyttet hjem til Norge var hun å betrakte som en høyt respektert kunstner. I 1880 debuterte hun på Salonen i Paris med maleriet «Solitude» og hun fikk ærespris for bildet.
 Hun arbeidet i en realismetradisjon innen malerkunsten, der hun regnes som en naturalist og en tidlig impresjonist.  Interiørstudier og belysning studier, med mye detaljrikdom og med en lyssetting som skaper farger kjennetegner hennes kunst. Hennes hovedmotiv kan beskrives kort: «Mennesker i store øyeblikk, eller konsentrert om noe utenfor hverdagens verden».
Dette heter "Barnedåp" og er malt i Tanum Kirke, det sies at hun malte bare 20 minutter på dette bildet hver dag, for å få det riktige lyset som kommer inn. Vakker komposisjon og nydelig harmoni i bildet.
Hun malte mye interiør bilder, men det var ikke typiske kvinnelige motivvalg hun jobbet med, som dette.




Harriet uttalte om livet sitt slik:

 " Før jeg var 29år hadde jeg ikke mulighet for å gifte meg og etter da, hadde jeg ikke mulighet for jeg måtte male, jeg var for begavet!"

 Dette var et tøft utsagn å komme med, når man den gang ble betraktet som en stor ulykke og ikke bli gift. De ugifte hadde ikke mange valg og mange menn hadde emigrert til Amerika. Det var først i 1875 at statens kvinnelige Industriskole ble startet og kvinner kunne få en respektabel utdanning.



Hun vant sølvmedalje på verdensutstillingen i 1889 og fikk Kongene fortjenestemedalje i gull i 1908.

Fra 1921 mottok hun statens kunstnerlønn. Hun hadde i mange år malerskole i Oslo fra 1890- 1912, hvor mange kunstnere har gått Nicolai Astrup og Harald Sohlberg for å nevne to blant mange.



Harriet elsket vakre klær og som Hulda Garborg skrev om henne: «Ho hav alltid vore svak for fine klær og veldig forfengelig. Likte store tunge hatter med fjør og flotte tunge damekjoler og silkekåper. Ellers var hun sparsom, ja reint for sparsom som ho ellers hev levd i alle måter, kunne ho med godt samvite ha litt drustelege klæder».

Foreldrene til Harriet var opptatt av at barn skulle få en god utdanning. Hennes søstre var Agathe Backe Grøndahl, kjent pianist og komponist. Hennes andre søster Margrethe ble gift og fikk navnet Welhaven. Den  tredje søsteren var Inga Lunde.


OM STOLEN:

Fremsiden av stolen. Litt fra prosessen. Der ville jeg ha fram:
Nei til tradisjoner, mor, husmorrollen (bunaddel)
Ja, til det fri intellektuelle og kunstnerisk liv.  Og at hun elsket flotte kjoler.


Fra produksjonen av kronen som jeg laget til henne. Sølv og tekstil.


Hennes mantra når hun ikke hadde inspirasjon til å male.
Kunsten selv er en stjerne,
langt, langt i det fjerne
Hvor? skal vi ænse,
utenfor Verdens alt``s grænse
bak evighets mulm et blink av lys,
sjælen hilsen med kyss:
til flukt mot den er livet
os givet
                                                                                                                                

  

   
Bildet i svart kjole er Harriet som konfirmant i 1860.I stolen er fra München i 1875.  Disse bildene er overført til tekstil og sydd inn i stolen på ulike steder. Bildene er fra Boka »Harriet Bacher» til Marit Lange.


Malersaker som palett, pensler, pigmenter og papir måtte med i stolen.
Sjal, kraven og håndvesken hadde nok hun likt.

En fantastisk morsom kvinne og fordype seg kunstnerisk i. 
Hun var nok en kvinne som hadde likt min farge, tekstur, tekstil valg og fremstillingen av henne tror jeg!

Dette var de tre stolene (se under) som jeg hadde med på utstillingen.
De fem andre kvinnene ble fremstilt av Ragnhild Arneberg og Ingema Hoff.


De hadde valgt seg :
Aud den Djuptenkte. 800tallet. lanfnåmer fra Sogn
Den hellige Birgitta fra 1300tallet
Dronning Margrethe 1, 1353-1412 over Danmark, Sverige og Norge
Leonora Christina Ulfeldt, dansk kongsdatter"fangen i det blå tårn"
Dorothea Engelbrektsdatter, 1634-1715. Norsk dikter, første kvinnelige.


onsdag 4. september 2013

Heders stol til Sigrid Undset

Fra utstilingen vår "PÅ TIDENS REISE" på PederBalkesenteret, Toten sommeren 2013


Sigrid Undset
1882 - 1949, 
norsk forfatter og nobelprisvinner



Jeg vil hedre Sigrid Undset som den spesielle kvinnelige forfatter hun var, og alt hun har betydd for meg og min kreativitet.  Hennes bøker komme jeg stadig tilbake til og leser de på nytt og blir inspirert. Hun skrev mange flott historiske romaner, særlig «Kristin Lavrandsdatter», men også samfunnsromaner som «Jenny». 
Et smykke er gitt hennes navn på utstillingen, se det Her



Sigrid Undset

Sigrid Undset opplevde at faren hennes døde som 11åring, hun var nært knyttet til han og opplevde det tungt. Da bestemte hun seg for å bli kunstner, helst maler. Men, hun måtte gå på handelsskole og fikk etter hvert jobb som kontordame i 10 år. I denne perioden skrev hun en historisk roman som ikke ble antatt. 

Men, så skrev hun en moderne roman som het: " Fru Marta Oulie". Den starter med setningen "Jeg har vært min mann utro", og det vekket naturligvis interessen for boka og hun fikk stipend slik at hun kunne reise til Roma. Der traff hun den 13år eldre maleren Anders Svarstad. De ble etterhvert gift, han hadde et ekteskap bak seg og hadde tre barn fra det ekteskapet. Boka «Jenny» er fra dette miljøet. 

Hun fikk i 1928 nobelprisen i litteratur for sitt forfatterskap.
Sigrid fikk tre barn med Svarstad, men de klarte ikke å leve i sammen (over lengre tid, som Erlend og Kristin). Han ville ha frihet til å male, men hun levde for barna sine. Anders hennes øyensten ble født i Roma og døde under krigen, 27år gammel.
Mosse var ikke som andre barn(psykisk utviklingshemmet) og Sigrid, var så opptatt av at Mosse skulle få det trykt i sine omgivelser og at andre barn "som henne" skulle få det godt også. Mange av nobelpengene gikk til dette arbeidet. Mosse hun døde før krigen, heldigvis sier Sigrid for ellers hadde det vært vanskelig å flykte til USA.
Den yngste sønnen het Hans, og de kom ikke så godt overens. Hun skjønte seg aldri på han.

Barna var svært sentrale i hennes liv og betydde alt for henne bortsett fra det å skrive," når hun skrev levde hun livet", hevdet hun. Sigrid Undset var ingen kvinnesaks kvinne, det begrepet mislikte hun. Men hun likte å bestemme, styre og gikk inn i viktige verv som formann i forfatter foreningen og holdt mange foredrag under og etter krigen og var en svært reaksjonær dame.


Sigrid kjøpte Bjerkebæk på Lillehammer, der fikk hun fred og ro til å skrive og jobbe. Der var det hagen, som hun elsket. Blomster og hagestell er viktige momenter i hennes bøker også, det var som terapi for henne 
og er derfor med i stolryggen.

Hun skrev om natten, drakk mye kaffe og røyka som en korstein sies det.
Sko fra 1912,veske,  kaffekopp, notatbok og sigarett etui.


Bildene under har jeg avfotografert fra boka til Tordis Ørjasæter «Menneskenes hjerter» de er transfert over på stoff og sydd i

Sigrid som ung pike,

                          Sigrid med Anders  6år hennes eldste sønn og Mosse 4år i 1919 på Lillehammer. 


                                                                                                            Bjerkebæk,


       

 Fra arbeidsprosessen 
Det store bilde av trærne er en fotooverføring på stoff av et bilde fra Domkirkeodden, Rosenlundvika (Fra 1970).
 Sigrid var svært knyttet til dette stedet og var mye på Hamar og i den katolske kirka.

                                                                                                                                                     

Kjolen har en blonde fra ca rundt 1900, innkjøpt i Madrid. 
Sigrid giftet seg i 1912 med Anders Svarstad
                               

                                                                                                                      


Vil du ta en kikk på bøker og andre ting jeg har laget til/om Sigrid eller hennes roman figurere les Her
Jeg har også laget hatt til "Kristin Lavransdatter" den finner du Her

fredag 16. august 2013

Heders stol til Camilla Collett

Fra utstilingen vår "PÅ TIDENS REISE" på PederBalkesenteret, Toten sommeren 2013

Camilla Collett
 Født 1813-1895 
Norsk forfatter og hun regnes som den første norske feminist.



Stolene skal symbolisere ulike kvinner fra ulike tidsperioder.
Vi ser her at jeg har kronet henne med en sølvkrone,  med en gammel tekstil osv (mer om den under)


En av de 8 stoler i Installasjonen "På Tidens Reise" som ble vist I "Balkesalen" på Peder Balkesenteret, Toten. Dette er en installasjon for å hedre kvinnenes stemmerett i Norge - 100 år. Bak hver stol står en arkivar som holder en informasjon om hver kvinne.
Utstillingen sto fra 4.mai-11august 2013



Litt om Camilla Collett, født 1813-1895 

Hun var Henrik Wergeland sin søster og var heftig og fortvilet forelsket i brorens rival, Welhaven. Hun ble ikke gift med han, men med den kjente juristen Peter Jonas Collett i 1841. De fikk ti år sammen før hun ble enke, med omsorg for 4 gutter. Da var hun 38 år gammel, hun oppløste familien, adoptere bort sine fire sønner, og la ut på en ensom vandring i Europa. 

Hun hadde skrev og ga ut essayet i 1842 «Nogle Strikketøisbetraktninger», dette regnes som femismens begynnelse i norsk litteratur. Hun var den første feminist og pioner. Hun reiste til København og skrev «Amtmannens Døtre», den første realistiske norske roman som ble utgitt i to bind 1854 0g 1855. Boka ble utgitt anonymt.

 Oy! dette var litt av en kvinnesakskvinne!
 Les mer Her om boka som jeg har omtalt på min andre blogg.

Det var svært heftig stoff for 150 år siden. Boka virket provoserende på offentligheten på grunn av at det var en kvinne som stilte slike opprørske spørsmål rundt foreldrenes/fedrenes og ektemennenes urokkelige autoritet i samfunnet.
Boka skildrer kvinnens rolle i kjærlighetslivet, hvordan de hele tiden må legge bånd på seg. Skule sine følelser og ikke å være fri til å ha meninger og velge sin egen mann. Hvordan man må forholde seg til holdningene, klasseskille og etikette i samfunnet og fornuftsekteskapet.

Boka ble et nybrottsverk på flere måter. Romanformen var ny i Norge og boka var den første samfunnskritiske roman. Det var litteraturens første tendensroman.
Det samtidig med at det var første gang kvinners liv ble satt i fokus i en roman, det var mye nytt og halsbrekkende på en gang og opptakten til kvinnesaks bevegelse som Camilla Collett skulle vie sitt liv til.
Men livet til Camilla var ikke enkelt. Hun ble rastløs og følte seg som en dårlig mor. Hun fikk lite kontakt med barna, noe hun sørget over som eldre. Hun skrev og ba om kontakt med ulike mennesker, men fikk ingen nære venner eller ny ektemann. Hun besøkte museer, skrev reiseskildringer, artikler, anmeldelser og erindringer.

En morsom historie som knytter Camilla og Harriet sammen:
Camilla Collett (60år) var og besøkte de unge malerne Harriet Backer, Asta Nørgaard, Kitty Kielland og Ida Wedel da de var i studenter i München.
«Hun var en inspirasjon for de unge i München, men også en pest og plage», sier Harriet Backer. Hun kunne ingenting om maler kunst og var kritisk, skeptisk og var rask til å dømme folk, hun kritiserte og mislikte mye.  
Hun bodde i enkle hotellrom og var ensom, melankolsk og tristheten kan leses i hennes brev.



Collett Camilla "Amtmannens døtre"

 Dette er absolutt en bok man bør lese, og tenk det er 150 år siden den kom ut. 157 år for å være nøyaktig.

Kilder: Nyere forskning av Marius Wulfsberg og div forelesninger og leste om henne i ulike sammenheng 

Link til hva jeg skrev om Amtmannens døtre.


En krone i sølv og  knippling, laget av min bestemor.
Den har en rødkvarts i front som matcher med kjolen og gullforgylte løv. Ellers er kronen laget i et eksemplar av meg.



Under stolens sete er det et lite monter hvor jeg tenker kan være hennes naturlige følge på vegen rundt om i Europa. Det er  hennes notatbok, pengebok med en gammel stor italienske seddel. Blekkhus og penner og naturligvis hennes håndarbeid og lille perleveske.

Tekster:
Mine gjester, unge og gamle!
Skal vi drikke på lykkeligere tider?
Mere selskapelighet, færre selskaper, mer spirit,
mindre vin, mindre mat og mer kjærlighet!

Snakksomme kaller dere oss?
Gi oss lov til å tale, og vi opphører med å snakke.

Lide, tåle, tie, når de gjelder noe blott og bart personlig;
lide ikke tåle, ikke tie, når det gjelder ideen.


Litt om stolen og  prosessen fram til endelig resultat:

Utprøvinger av ulike farger på stoffet som bildet skulle overføres til, transferteknikk.


 Bildene er overført til tekstil og sydd på stoffet.
 Bildene er bilder jeg har funnet i aviser og på nett, kjente bilder av Camilla og hennes fire barn
.Litt gammelt, litt nytt og noen dikt fra hennes hånd,

noen blonder som lenge var aktuelle.
En hvit kjole tenkte jeg lenge på.
 
Men det ble denne rosa, i slutten av 1800 tallstil.
Rosa fargen fordi jeg synes den ville passe best og få frem farger de brukte på den tiden.
Utrigningen i halsen er en båtutrigning som også var moderne på den tiden.
Rosa silke overst, skinn i mellompartiet, med et transferbilde av landskap.
Skjørt i rosa og brun toner, stripete.



onsdag 14. august 2013

"Orientekspressen", Agatha Christie



AGATHA CHRISTIE
Født 1890- 1976
Engelsk kriminal forfatter
«Mordet på Orientekspressen»




Om Agate Christie:
 Agatha Mary Clarissa Christie, født Miller i 1890 og døde 85 år gammel i 1976. Hun var en britisk forfatter som skrev rundt 80 kriminalbøker og solgte/selger enormt bra enda. Mange av hennes fortellinger har blitt filmatisert, deriblant» Mordet på Orientekspressen» som jeg synes var veldig spennende. Ikke så mye det kriminelle i fortellingen, for jeg er ikke så glad i krim.
Landskapet og toget som slynger seg gjennom Europa, alt som endret seg underveis mens man satt å kunne nyte alt gjennom vinduene av folkeliv og tradisjoner. Selv det vakre interiøret, maten, serveringen, stemningen og med passasjerene som det fortelles om i denne historien, fantastisk fascinerende.

Hennes verker har blitt oversatt til over 100språk og hennes største frontfigurer er Miss Maple og Hercule Poirot, som begge er godt kjent gjennom fjernsynsserier. Christies skuespill «The Mousetrap» er et av tidenes største teatersuksesser. Det har spilt sammenhengende i London siden 25.november 1952 og er ikke tatt av plakaten enda.(ca. 20 000 forestillinger).

Under første verdenskrig jobbet Agathe som sykepleier og var gift med en flyger i Royal Flaying Corps. De hadde en datter sammen, men når hun oppdaget at han bedro henne med en annen, ble de skilt i 1926.
Seinere jobbet Agathe på et apotek, noe som vi skjønner hun har mye peiling på når vi leser bøkene hennes. Mange av mordene er utført med gift. Hun utga sin første roman «The Mysterious Affeir at Styles” i 1920. I 1930 giftet hun seg med arkeologen Max Mallowan. Hun valgte å fortsette å bruke etternavnet Christie. Paret bosatt seg på eiendommen Greenway i Torquay, der den eneste statuen av henne finnes.

Agathe Christie skrev også under pseudonymet Mary Westmacott, det ble seks bøker.
Hun fikk en mengde priser og utmerkelser og det finnes en Agathe Christie festival og en «Mile» med hennes navn. Dvs en spasertur langs promenaden fra Grand Til Imperial Hotel i Torquay, England.

Materialer:  Sølv, kobber i vognene og gull i røyken

Her ser du Orientekspressen tøffe gjennom landskapet.
Sølv, kobber i vognene og gull røyk.



fredag 2. august 2013

Til Kinas kvinner!




Til Kinas kvinner!
 Hedersmedaljen «Rose»

En nål som har vinger, for alle de jentebarna som har måttet dø pga et-barns politikken i Kina.
Enten fjernet, abortert bort under tvang, drept, eller forlatt av foreldrene etter fødselen.
For ei datter har ingen fremtid og liten stolthet for familien i forhold til hva en gutt er verdt.

Porselenshodet, er symbolet på sorgen, lengselen og minnene etter datteren, som foreldrene aldri vil glemmer. Smerten og den kortvarige lykken i steinen, en aquamarin i gullinnfatning.
Som den siste tåre henger den der og minner dem om hva det lille menneske kunne ha blitt!


Les mer om  Kina og deres et-barnspolitikk i  "Tapre døtre" eller "Kinas datter", klikk og les min bokomtale.
Det er mange skremmende historier om hva kvinner har opplevd og opplever i dagens Kina, og alle kvinnene som har måttet lide ved å føde jentebarn etter at et-barnspolitikken kom.
Stakkars alle disse triste mødre og familiene som sitter igjen med savnet.
De hedres herved på denne måten av meg!

Rammet inn på utstillingen på Peder Balkesenteret.